Du kalles hjem, til alt det du er. Kall fra kriker og kroker av deg der du en gang måtte slukke lyset. Et hvisk fra en muskel. Et svakt hyl fra en drøm. En tanke, et fjernt minne... Men også gjennom vinduet hører du ropene fra et samfunn som trenger din kraft. Kom hjem, du er klar.

​

Jeg vandrer sammen med deg en stund i labyrinten og bærer lykten slik at du kan titte inn i de mørklagte krokene. Du skimter mystiske rom kledd av ulike materialer. For hver gang vi vandrer der inne fyller skyggen mindre av rommet. Du tar steget inn. Rommet fyller hele din kropp på et tusendels sekund, helt inn til hjertets kamre og ut til din hud. Like rask som tanken blir skyggen slukt av lys. Her er ingen avgrunn. Du er også dette, dette som viser seg å være vakkert. 

Du er fri til å vandre mellom alt det du er. På gjenkjennelige stier på vei til nye steder. Energien fra ropene frigjøres og tar plass i nye blomsterskudd som er født ut av en trygghet. Du skal blomstre langt utover din kropp.

​

Kom, jeg kan slå følge med deg et stykke på veien, tilbake til det hjemmet som er ditt.

​

Mali